Hvis du ikke var en av de kinogjengerne som ble myndige under Psychos utgivelse i 1960, kan det være at du ikke har noen anelse om dens innflytelse på dagens moderne skrekkfilmer. Du har sikkert sett Alfred Hitchcocks film, men den kan virke tam hvis du er vant til så banebrytende 80-talls slasher-bilder som Friday the 13th og Sleepaway Camp, så vel som de mer moderne terrorene som har blitt avbildet i Hostel and Saw-serien.
Men i 1960 endret Hitchcocks filmmesterverk. Før Psycho var det ikke noe slikt som slasher-bildet. Filmmonstre var bokstavelige monstre og ikke de menneskelige monstrene som nå streifer rundt i vårt filmlandskap. Det var svært få vendinger og vendinger, ettersom de fleste skrekkfilmer var enkle saker. Og det var absolutt ingen filmer som våget å vise det voldelige overfallet på en naken kvinne mens hun dusjet.
I dag er mange skrekkfans skuffet hvis blod og tarm er på et minimum. De føler seg forkortet hvis det ikke er minst én vri i filmens fortelling. Og de blir opprørt hvis det ikke er minst én scene som inneholder umotivert nakenhet. Men tilbake i 1960 var disse tingene ikke vanlig. Publikum forventet ikke grusomhetene og skitne triksene som Hitchcock spilte på dem. Og filmkritikere var heller ikke forberedt på skiftet i historiefortellingen som var i ferd med å bli servert til dem. Psycho var en åpenbaring, og selv om noen hatet filmen da den ble utgitt, har den siden blitt anerkjent som en ekte skrekkklassiker!
Vi blir alle litt gale noen ganger
Hitchcocks film var basert på en skrekkroman fra 1959 av Robert Bloch. Inspirert av den virkelige seriemorderen Ed Gein, vekket boken og filmen liv til den motelleiende karakteren til Norman Bates, en fiksjonalisert seriemorder som unnskyldte sine forbrytelser med det nå berømte filmsitatet: «Vi blir alle litt gale noen ganger..'
På tidspunktet for filmens utgivelse antok folk det samme om Alfred Hitchcock. Etter å ha elsket mysteriene i hjertet av North By Northwest, Rear Window og Vertigo, forventet de sannsynligvis noe stilig og spennende fra filmen de skulle se, til tross for filmens tittel. I stedet ble de konfrontert med en voldelig dusjscene, råtnende lik, en seriemorder som kom unna med sine forbrytelser, og kanskje mest sjokkerende av alt, en hovedrolleinnehaver (Janet Leigh) som ble drept midt i filmen.
Hadde Hitchcock blitt gal?
Anmelderen for London Evening News så ut til å mene det. "Hitchcock har svekket et en gang så godt rykte," sa han, og gjenspeiler meningen til mange andre kritikere og kinogjengere på den tiden.
Filmen ble urettferdig utskjelt. Ja, det var vold og nakenhet, men folk innbilte seg at de så mer enn de faktisk gjorde. I filmens berømte dusjscene ser du veldig lite av Janet Leighs nakne kropp, og du får faktisk aldri se kniven trenge inn i kjøttet hennes. Teppetrekket som var karakterens død overrasket og frustrerte publikum, men det var faktisk et strålende trekk. Forut for slike filmer som Deep Blue Sea og Scream som også tok livet av "hovedpersonene" deres tidlig, viste den på en dyktig måte Hitchcocks tendens til å rote med publikums forventninger. Og selv om sjangerskiftet var overraskende for noen, tillot det Hitchcock å bruke alle verktøyene i arsenalet sitt for å sjokkere, forstyrre og begeistre publikum, og dermed oppheve forventningene de hadde til filmene hans.
På samme måte som kniven skar gjennom dusjforhenget, skjærte filmen seg gjennom stoffet av ro som fikk publikum til å føle seg trygge. På samme måte som Marion Crane blir drept midt i filmen, drepte filmen ethvert håp om en lykkelig slutt fra filmens publikum. Og på samme måte som Bernard Hermanns nå-klassiske partitur klirret i pianotonene, klirret de musikalske høytonene nervene til den nå frynsete seeren.
Du skjønner, Hitchcock hadde ikke blitt gal. Han visste nøyaktig hva han gjorde, og han hadde det kjempegøy med å terrorisere publikum samtidig som han terroriserte de uvitende ofrene for filmen hans.
Psycho: The Film That Changed Horror Forever
Å visst, det var visse elementer av Psycho som var kjent for publikum. Bates House, for eksempel, med sine kryptlignende rom og mørke hjørner, var ikke så ulikt slottene og de skumle herskapshusene som hadde befolket andre filmer. Men Hitchcocks film skilte seg ut fra mengden på andre måter.
Selv om seriemordere hadde vært med i filmer før, hadde ingen vært så sjarmerende eller så menneskelige som Norman Bates. Anthony Perkins gir en bevisst avvæpnende forestilling, og det fungerer en godbit. Når hans mørke side endelig blir avslørt, blir vi sjokkert over å oppdage at den merkelige, men sympatiske figuren i hjertet av filmen faktisk er et sinnsykt monster. Vi får glimt av dette når vi ser ham perverst spionere på sine kvinnelige gjester tidlig i filmen, men vi begynner først å forstå de sanne grusomhetene i hans dyriske natur når vi senere innser at det ikke bare er han som står bak motelldrapene, men at han bruker sin døde mors klær mens han begår dem.
Og som allerede diskutert, ble Psycho også banebrytende med sin oppfattede vold og nakenhet, og teppet vendinger som snublet forventningene til kinogjengere.
Etter filmens utgivelse ble dens påvirkning tydelig, spesielt innenfor slasher-sjangeren. Hitchcock åpnet slusene for alle typer voldelige seriemordere i filmer, fra menneskeheten (hei Hannibal Lecter) til de som har nesten overnaturlige tendenser (Michael Myers, Jason Voorhees).
Nakenhet har hatt en rolle i skrekkfilmer siden også, selv om mange av dem har vært langt mer utnyttende enn Hitchcocks Psycho.
Og vi har nå begynt å forvente det uventede i skrekkfilmene våre, ettersom filmer som The Sixth Sense, Orphan og Friday the 13th alle har overrasket publikum med teppet som Hitchcock nøt med Psycho.
Psycho endret skrekksjangeren for alltid, og hvis du er en fan av filmer som The Silence of the Lambs, Seven, Jigsaw og Halloween, vil du kanskje stå og hilse på Alfred Hitchcock, mannen som rekonfigurerte skrekkhistoriefortelling til noe som er ugjenkjennelig fra de stabile og trygge skrekkfilmene som ble laget før 1960.
