Å jobbe med Guy Ritchie kan være både befriende og frustrerende. Litt som hvordan det fungerer for Mickey Pearson.
Det er en prosess som må følges; ellers går ting oppover Schitt's Creek eller Themsen i dette tilfellet.
Jobber med Madonnas eksmann to ganger nå, og Charlie Hunnam og Hugh Grant vet hvordan det er. Ifølge Hunnam har han holdt regiprosessen sin "eksentrisk, fantastisk og konsekvent", men uansett om han gjør det med vilje eller ikke, holder han rollebesetningen og mannskapet på tærne. Mens Ritchie lar skuespillerne hans leke med karakterene sine, kan han også være veldig spesifikk med hva han vil samtidig. Alt må gå gjennom "Ritchie-filteret.«
Så mens noen dager kan fly med manuset, er det også dager da manuset blir kastet ut av vinduet når Ritchie plutselig tror det ikke fungerer etter at han ser det gjennom kameralinsen. Dette var enten en veldig bra eller dårlig ting, spesielt for Hugh Grant fordi han hadde en liten tidsramme for å klare scenene sine.
Her er hvordan Grants korte tid på The Gentlemen var et mareritt.
Buenos Tardes, Raymondo
Med hvor komplisert rotete The Gentlemen er, hvem skulle tro at Ritchie måtte holde seg til manuset sitt ellers risikere å miste grepet om handlingen. Dette er ikke det minste tilfelle. Ritchie hadde denne historien nøye planlagt i hodet i årevis.
Det er en film som har omtrent en million underplott og lag på en gang, men de er alle sammen på en eller annen måte. Hovedplottet følger Matthew McConaugheys Mickey Pearson, kongen av Londons «sticky bush»-imperium, hans kone Rosalind, og Pearsons høyre hånd, Raymond, som utfører enhver lumsk gjerning Pearson trenger å gjøre. Utenfor den historieboblen er Fletcher, Hugh Grants karakter og en privatetterforsker ansatt av Big Dave, en tabloidredaktør som Pearson avviser i begynnelsen av filmen.
Etter etterforskningen hans, samler Fletcher (påskeegg: hans fornavn er Peter) alle funnene hans om Pearson til et manus k alt Bush, som han har til hensikt å selge til Miramax (det samme studioet som laget The Gentlemen) med mindre han kan utpresse Raymond med det for 20 millioner pund. Fletcher forteller derfor hele filmen mens han forteller Raymond hva han fant. Men den virkelige vrien er at Raymond hadde undersøkt Fletcher hele tiden mens han undersøkte Pearson. Så han visste alt bortsett fra de russiske gutta som prøvde å komme og drepe dem, men selv det ble håndtert av Coach og hans gruppe av amatør MMA-fightere, The Toddlers.
Til slutt er alle de løse endene borte, Raymond kjører av sted med Fletcher, og Pearson selger ikke sitt sticky bush-imperium.
Men akkurat som sin egen karakter, måtte Grant holde seg på tærne og filme scenene sine fordi han måtte filme over 40 sider med dialog i løpet av de fire til fem dagene de tildelte ham til å filme Fletchers monologtunge scener.
For å hjelpe ham med å huske replikkene hans, som er noen av de beste i filmen ("Ja, mamma." "Bare betal og se meg gå tilbake i solnedgangen og blåse kyss, ja?"), gjorde han seg selv et lite jukseark. Husk at han egentlig forteller hele filmen.
Men kvelden før han skulle skyte, ble bilen hans brutt seg inn, og tyvene stjal manuset hans og juksearket hans, slik at han nesten ikke hadde noe å gå etter angående replikkene hans.
Men vi vet egentlig ikke hvor mye manuset hans eller jukselisten hans ville ha hjulpet ham uansett med måten Ritchie jobber på.
Grant tror ikke Ritchie engang har et konkret manus
Dette var andre gang Grant jobbet med Ritchie (de jobbet sammen på The Man from U. N. C. L. E.), så han måtte kjenne regissørens gale prosess.
Ritchie presset Grant til å gå for rollen selv om han nølte med å spille "denne fyren helt fra den andre siden av banen med en full-on London-aksent." Men han hentet inspirasjon for karakteren fra opplevelsen av å bli hacket av journalister på telefonen.
Enhver av rollebesetningene som mottok i det minste et slags manus fra Ritchie, mente det var kort. McConaughey sa til Express at Guy Ritchie er "veldig flink med dialog om dagen" og kan lage en "tre timer lang film med et 20-siders manus."
Grant fort alte Mirror at han ikke engang tror Ritchie hadde et manus. "[Guy] regisserer liksom på hoven, og jeg er ikke helt sikker på at han hadde et manus!"
"Han dukket opp på dagen og sa: 'Så hva skal vi filme i dag?' og noen ville si "Vel, gjør vi denne scenen?" Og han så på det på skjermen, og der var jeg, og holdt på med mine beste, lange taler som jeg hadde lært nøye, og han sa «Ja, jeg liker ikke noe av det. Greit, la oss skrive det om.'
Og det var ganske deprimerende, men til slutt har han liksom rett fordi kameraet liker ting som er helt nye, ferske og ikke innøvd på forhånd, så det hele er litt improvisert på dagen. «
Hunnam sa at det var ekstraordinært å se Grant filme replikkene sine, gitt omstendighetene. "Det er bemerkelsesverdig, ikke sant? Han brakte torden, som de sier." Grant holdt det ydmykt, selv om Ritchie la ham gjennom vrien mer enn noen andre på settet. Det var verdt det for én film, eller er det teknisk sett to filmer? The Gentlemen er for meta vi egentlig ikke vet engang. Du må definitivt røyke den klissete busken for å forstå den.
