Det er vanskelig å forestille seg en verden der The Godfather-filmene ikke blir sett på som to av de beste filmene som noen gang er laget. Ikke bare det, men de Francis Ford Coppola-regisserte filmene har inspirert en rekke andre verk. Enten det er sitater, øyeblikk eller til og med utseendet til slike som Vito Corleone, har noe fra Godfather-filmene vært drivstoffet for andre flotte verk. Til og med Josh O'Connor fra The Crown har blitt sammenlignet med filmene… og det samme har Mamma Mia: Here We Go Again.
Det kan virke rett og slett merkelig å sammenligne The Godfather Part 2 med den andre Mamma Mia-filmen. Men sannheten er at filmskaperne faktisk ble inspirert av den andre Gudfaren da de laget oppfølgingen til 2008s Mamma Mia! Mens filmene nesten ikke ligner hverandre, var det ett element som er uhyggelig likt.
Mamma Mia: Here We Go Again's Godfather Part 2 Connection
Begge filmene inneholder opprinnelseshistorien til en død karakter. Mens Marlon Brandos Don Vito Corleone ikke er med i The Godfather Part 2, er opprinnelseshistorien hans (hvor han spilles av Robert De Niro) sterkt omt alt. Dette er fordi det har betydelig tematisk relevans for oppveksten av sønnen hans, Michael, som den nye Don. I Mamma Mia: Here We Go Again er Meryl Streeps Donna ikke lenger til stede.
Filmen følger datteren Sophie mens hun tar opp mantelen til hotelleieren og har en egen datter. Den spilles mot voksenhistorien til en yngre Donna, spilt av Lily James. Akkurat som The Godfather Part 2, var dette et valg fordi det også har en viss tematisk vekt på det som skjer i nåtiden.
Selv om disse to filmene ikke er de eneste filmene som bruker denne historiestrukturen, krediterer forfatterne av Mamma Mia: Here We Go Again The Godfather Part 2 for inspirasjonen. I en muntlig historie av filmen av Vulture forklarte medforfatter Richard Curtis at det største problemet de måtte overvinne var Meryl Streeps uinteresse i å lage oppfølgere. Mange tror at Meryl Streep er magien bak Mamma Mia, så forfatterne visste at karakteren hennes måtte bli sterkt omt alt på en eller annen måte. Selv om Meryl ikke skulle dukke opp. Selvfølgelig gjorde hun det senere, men bare i en kort komo nær slutten av filmen.
Finner ut oppfølgeren til den ekstremt suksessrike originalen Mamma Mia! var et mareritt. Det var "pinefullt", ifølge medforfatter Richard Curtis. Det var til slutt datteren hans som foreslo å hente inspirasjon fra Francis Ford Coppolas Oscar-vinnende oppfølger. Hun forsto at Meryl Streeps Donna måtte jobbes inn (helst med et øyeblikk for at hun skulle gjøre en cameo), men at fokuset bare ikke kunne være på henne siden den anerkjente skuespilleren ikke ønsket å vie tiden sin til oppfølgeren. Svaret var å gjøre Mamma Mia 2 til både en prequel og en oppfølger, akkurat som The Godfather Part 2.
Når det gjelder cameoen, vel… gjør Meryl Streep til et spøkelse… åpenbart…
Making Mamma Mia: Here We Go Again Without Meryl Streep
Det var regissør og medforfatter Ol Parkers idé å drepe Meryl Streeps karakter. Han hadde egentlig ikke noe valg. Meryl ønsket ikke å komme og gjøre oppfølgeren (i hvert fall ikke på mer enn 3 dager) og de kunne ikke fortelle en Mamma Mia-historie der Donna rett og slett ikke var til stede. Hun måtte dø.
"Jeg arvet denne filmen uten Meryl i den, så det var min idé å drepe henne. Jeg tenkte: "Du må drepe henne og bare gi henne en sang som et spøkelse." Produsentene var åpenbart skeptiske til det fordi det ikke er helt stemningen i stykket, sa Ol Parker i intervjuet med Vulture. "Det var forskjellige versjoner av manuset der hun var strandet på Filippinene og ikke var i stand til å komme tilbake til Colins homofile bryllup. Men hvis hun ikke skal være med i det, så må du eie det.«
Forfatterne dro for å omarbeide manuset med inspirasjon fra The Godfather Part 2 og målet om å bringe Meryl tilbake som et spøkelse helt på slutten. Heldigvis likte Meryl ideen. Det var dette som fikk studioet og alle andre med på den sprø tanken.
Selv om filmen kanskje ikke spilte på alle sylindre, var øyeblikket i kapellet mellom Amanda Seyfrieds Sophie og hennes døde mor helt rørende.
"Innenfor absurditeten til spøkelset Meryl, og det faktum at det er en ABBA-sang - når du først omfavner disse tingene, så forteller du bare sannheten," fortsatte Ol Parker. "Jeg tror at hvis du prøver å falske glede, er det grusomt. Hvis du falske tårer, så er du fryktelig, det er manipulerende. Folk vil gråte. Så det var oppgaven: å gå dit og forhåpentligvis føle det og oppleve det og snu det til en lykkelig eksorcisme. Den herlige stygge gråten, hvor du føler deg godt over det faktum at du opplever følelser ved siden av noen på kino. Og selvsagt er det trist, men du kan ikke avslutte filmen der. Du må finne en måte, med et brekkjern, for å få dem opp og danse igjen, slik at de drar og ikke forteller vennene sine om å aldri gå i nærheten av den filmen."
