Påvirkningen av The Silence Of The Lambs fra 1991 på filmindustrien er ubestridelig. Ikke bare var det en av de eneste thrillere som noen gang ble anerkjent av Oscar-utdelingen (den vant beste film), men den har påvirket utallige andre filmer. Dette inkluderer den merkelige forbindelsen til Black Widow fra The Marvel Cinematic Universe. Det sementerte også Sir Anthony Hopkins og Jodie Foster som to av de beste skuespillerne i sine respektive generasjoner. Likevel har noen av rollebesetningene fra seriemorderfilmen tilsynelatende forsvunnet. Dette inkluderer Brooke Smith som spilte den kidnappede jenta, Catherine Martin.
Til i dag fortsetter Brooke Smith å handle. Siden hun spilte senatorens kidnappede datter i The Silence Of The Lambs, har hun hatt bemerkelsesverdige roller på Ray Donovan, Big Sky, Bosch, Bates Motel og Grey's Anatomy. Men det er ingen tvil om at det å være jenta på bunnen av gropen er hennes mest ikoniske. Det var også hennes mest skremmende da hun fort alte Vulture at hun led intense og alvorlige mareritt før hun filmet scenene hennes…
Hvem var jenta i gropen i lammenes stillhet?
Brooke Smith hadde bare et par kreditter til navnet hennes da hun ble bedt om å møte regissør Jonathan Demme for The Silence Of The Lambs.
"Jeg møtte Jonathan, og han kom ikke på audition på meg, fordi jeg tror han stolte nok på seg selv," sa Brooke Smith til Vulture. "Det var de dagene da de stolte nok på direktøren til at det ikke var en hel komité som godkjente meg. Han møtte meg, snakket med meg, fort alte meg hva det kom til å bli. Jeg husker at han spurte meg: "Hvorfor gjør du vil du gjøre dette? Som er et veldig godt spørsmål. Jeg husker det var fordi jeg trodde jeg ikke kunne. Jeg tenkte bare, jeg tror ikke jeg kan gjøre dette. Så han ga meg rollen. Jeg måtte gå opp 25 kilo, noe som var veldig gøy. Jeg kom også akkurat ut av livet mitt i punkrocken og kom inn i livet mitt som skuespiller."
Brooke for å si at Jonathan så Catherine Martin i henne og visste at han ville ha henne for den skremmende rollen. Mens mange ville bli skremt av å ta en så mørk film, var Brooke ivrig på det.
"[Mine agenter] trodde jeg ville bli stereotyp, låst inn i kategorien fete jenter. De sa at det ville være veldig vanskelig å komme ut av. Noe som ikke er helt usant. Men det var ingen måte jeg var kommer ikke til å gjøre det."
Hvorfor Brooke Smith hadde forferdelige mareritt
I sitt nylige og fantastiske intervju med Vulture hevdet Brooke Smith at hun viste sin 16 år gamle datter The Silence Of The Lambs. Brooke innrømmet at datteren hennes var "irritert" på henne fordi hun ikke klarte å slutte å le. Dette er fordi Brooke vet hvor tot alt uskummel selve prosessen med å lage thrilleren var. Å filme The Silence Of The Lambs med Jodie Foster og Ted Levine (som spilte seriemorderen Buffalo Bill) var en tur i parken sammenlignet med forberedelsene hennes som ga henne grufulle mareritt.
"Jeg [lest ikke beretninger om ofre for kidnappinger]. Jeg gjorde mer den viscerale, "låse deg inn i foreldrenes kjellerskap". Jeg gjorde det bokstavelig t alt," innrømmet Brooke. "Jeg husker jeg tenkte: 'Hvis du blir kidnappet av en seriemorder, lar han sannsynligvis ikke lysene stå på når han drar.' Vi hadde denne bod i kjelleren vår, og jeg husker at jeg lukket døren og gikk inn der og sa: "Å, mann. Dette er mye." Og så tenkte jeg på ting - jeg tenkte på ting som: "Hva om jeg hadde mensen da seriemorderen fikk meg? Hva om jeg hadde kontaktlinser og de tørket ut og jeg ikke kunne se så godt?" Den slags ting.
Jeg hadde mange vonde drømmer før vi skjøt. Men da vi kom dit, var jeg ganske avslappet. Jeg tror all den skrikingen er en slags prim alterapi. Så jeg ville være veldig avslappet ved lunsjtid, og alle lagspillerne og alle ville ikke være avslappet, etter å ha gjennomlevd de siste timene hvor jeg har skriket."
Da Brooke ble spurt om marerittene hennes, sa Brooke: "Hele filmen konfronterte meg med det faktum at hvis du er i denne omstendigheten, skal du kjempe for livet ditt eller vil du gi opp? Jeg skal ikke lyve, jeg hadde noen problemer på gang, og jeg husker at jeg tenkte at det var forskjellen mellom Catherine og meg selv. Jeg hadde ikke så mye egenverd den gang. Det var ikke det mest åpenbare for meg å gjøre. Og det fikk meg til å undersøke: 'Ok, vent litt, hvorfor vil jeg ikke leve?' Jeg får det til å høres litt mer ut enn det var, men jeg husker bare at jeg sa: 'Å, ok, så hva skjer her?' Og det førte meg inn i mange år med terapi."
