Dette skulle være en betydelig tid for James Bond-fans. No Time To Die ville ikke bare være den offisielle 25. Bond-filmen, men svanesangen til Daniel Craig i rollen som superspionen. Dessverre har koronaviruspandemien satt filmens utgivelse litt av. Det har ført til forlegenhet av flere magasiner som hadde gjort «Bond retrospectives». Men det gir også fansen mer tid til å se tilbake på tidligere Bond-filmer og se hvordan de fungerer.
Det er vanskelig siden noen mennesker har et annet syn på hvilken skuespiller som er den beste Bond eller hvilke filmer som fungerer bedre enn andre. Noen filmer har ikke aldret godt verken i handlingen eller tonen. Andre er genuint tidløse i hvor godt de fungerer. Alle viser hvordan Bond har en stemning ingen andre filmserier kan røre ved. Her er hvordan de siste 25 Bond-filmene rangerer for å forklare hvorfor 007 har en så lidenskapelig fanbase.
25 Die Another Day Is Like A Cartoon
Begynnelsen på denne filmen er utmerket, med Bond som kommer seg fra fangenskapet. Halle Berry er også fantastisk som Jinx. Så går det av stabelen med et ispalass, en lasersatellitt, en Madonna-cameo og en usynlig bil.
CGI er fryktelig, og skurken er en av de lammeste noensinne. Det er ikke rart at franchisen måtte starte på nytt med Craig for å unnslippe stanken av denne filmen.
24 Never Say Never Again er bare en regummiering
Teknisk sett ikke en del av den virkelige serien, denne filmen fra 1983 ble presset av Connery som gjentok sin ikoniske rolle. Dessverre ble han sittende fast i en regummiering av Thunderball i stedet for noe morsomt. Det går også for langt å "modernisere" Bond med at han spilte et videospill på et tidspunkt.
Kim Basinger er morsom som sin dame, men Connerys alder hindret hans forsøk på et comeback i delen.
23 Quantum Of Solace er bare kjedelig
Daniel Craigs andre utflukt som Bond tok nesten livet av franchisen. Handlingen er altfor komplisert med vannrettigheter og en hemmelig organisasjon mens skurken er rett og slett h alt.
Faktum er at filmen er rett og slett kjedelig uten noen store settstykker for å presse handlingen. Til og med Craig selv virker lei.
22 Mannen med den gylne pistolen sløser bort potensialet
Denne filmen burde ha fungert. Den har en flott Thailand-setting, og Christopher Lee som Bond-skurk burde være spektakulær. I stedet får vi grov handling, og bitene av Bond som engasjerer seg i kung-fu er smertefulle.
Lee jakter på Bond ville vært bra uten "gigantisk laser"-plottet som ble kastet inn. Det er ikke en forferdelig film, men sløser bort potensialet til å bli en stor film.
21 Moonraker er for Sci-Fi
Påvirket av suksessen til Star Wars, går denne filmen for overbord. Hugo Drax er en overbevisende skurk, men den gjør også de imponerende Jaws til en forelsket sympatisk figur. Det er flott natur, men historien flyter dårlig.
Selv etter Bond-standarder er kampen på en romstasjon overdreven, og sluttscenen er dum. Det viser at Bond alltid fungerer mye bedre jordet.
20 Diamonds Are Forever overuser sin amerikanske innflytelse
På papiret burde Bond i Las Vegas være et spennende syn. Men filmen vakler med et dårlig syn på Blofeld og et useriøst plot. Det er også tegneserieaktige biter av de rare leiemorderne, og 007 virker mer som en politimann enn en hemmelig agent.
Det viser hvordan Bond fungerer bedre i mer eksotiske omgivelser, og Sean Connery fortjente en bedre utvisning i de offisielle filmene.
19 Octopussy er like vill som tittelen
Filmen har en nydelig indisk setting, og noen spennende vendinger i handlingen. Maud Adams er også fantastisk som titulærkarakteren som klikker fantastisk med Moore og noen spennende skurker.
Men, det er også en film der Bond uskadeliggjør en atombombe mens han er kledd som en klovn, og for mange dårlige gags gjør den til en nesten parodi på en Bond-film.
18 Verden er ikke nok har ikke mye moro
Plottet i filmen er greit, men det klikker bare ikke nok på skjermen. Denise Richards som atomforsker er en latterlig rollebesetning, men Sophie Marceau er morsom som den utspekulerte Elektra. Men filmen gjør ikke nok med Robert Carlyles antatt tøffe skurk.
Den har et utmerket farvel til Desmond Llewelyn's Q, men ender med et stønn av en spøk for en svakere innsats uten mye moro.
17 Spectre er en stor skuffelse
Åpningen er flott med et langt Steadicam-bilde av Bond i en meksikansk feiring enn en helikopterkamp. Men det går nedoverbakke med en forutsigbar plotlinje og en blendervending av Craig som Bond.
Filmen kaster bort castingen av Christopher W altz som skurken, og handlingen henger. Det er ikke det at det er så ille at det hadde potensial til å bli noe stort, men nådde aldri det nivået
16 Live And Let Die Is Too Exploitive
Roger Moores første tur som Bond er ganske offbeat. Det er mer som "Blacksploitation"-filmene på 1970-tallet da Bond floker seg sammen med en narkokong i New Orleans, og voodoo-aspektene er virkelig bisarre.
Jane Seymour er overbevisende som den mystiske kabalen, og det er en fantastisk båtjakt, men den føles ikke som en "ekte" Bond-film.
15 A View To A Kill Shows Moore burde ha sluttet tidligere
Selv Roger Moore innrømmet at han burde ha sluttet i rollen tidligere. Alderen hans er distraherende ettersom det er vanskeligere å kjøpe Bond i jakter eller hengende fra en løpsk zeppelin. Dessuten kan Tanya Roberts være en av de verste Bond-jentene noensinne.
Men filmen kan skryte av den inspirerte rollebesetningen av Christopher Walken og Grace Jones som skurkene for å hjelpe den til å skille seg ut og avslutte Moores periode på en fin måte.
14 The Living Daylights beviser at D alton burde ha vart lenger
Det er synd at Timothy D alton ikke varte lenger som 007, siden han passet perfekt til rollen. Handlingen kan være kronglete med at Bond sporer en våpenhandler, men D alton gir karakteren en frisk mørk kant.
Scena hvor Bond hjelper afghanske krigere er vanskeligere å se i dag, men D alton viser sjarmen og faren som skapte en overbevisende Bond.
13 Tomorrow Never Dies Is Overblown
Brosnans andre utflukt klikker ikke så bra som den burde. Jonathan Pryce er for over toppen som en mediemogul som prøver å starte en krig, og noen av actionscenene klikker heller ikke. Det kaster også bort spillere som Teri Hatcher.
Men Michelle Yeoh er fantastisk som den kinesiske agenten Wai Lin for å vekke en ellers røff Bond-inngang.
12 Du bare lever to ganger har en eksotisk sjarm
Ok, delen der Bond poserer som en "japansk" mann er latterlig. Imidlertid har denne filmen mye for seg med Tiger Tanaka som en god medhjelper. Dessuten er Donald Pleasance suveren som mesterskurken Blofeld.
Plottet er solid, og det siste slaget inne i en vulkanbase er en show-tyver ettersom bare Bond-filmene kan klare seg.
11 License To Kill tilbyr en mørkere Bond-historie
D altons siste sving er et mye mørkere 007-eventyr. Når en god venn blir angrepet av en narkobaron, slutter Bond i MI-6 og drar ut på et forsøk på hevn. Det er spennende å se Bond løsrive seg når han spiller et spill katt og mus med Robert Davis skurk.
Det kan være et mørkere eventyr, men det viser hvor farlig Bond virkelig er.
10 Casino Royale ga oss et nytt tilbud
Daniel Craigs første utflukt fikk åpenbar inspirasjon fra Bourne-filmene og hadde en annerledes 007. Borte var de sprø gadgetene og verdenserobrende plottene da vi får en røff Bond som engasjerer seg i et kortspill for å ta ned en våpenhandler.
Handlingen er mer gripende, og Eva Green og Mads Mikkelsen er enestående. Det lønner seg å bevise at Bond fortsatt fungerer i dagens verden.
9 For Your Eyes Only er et jordet, men morsomt eventyr
Plottet er den mest grunnfestede av Moore-filmene, ettersom Bond må finne en stjålet datamaskin. Likevel fungerer det fint med en fin støttevending fra Topol. Dessuten er Carole Bouquet en av de mest fantastiske Bond-jentene noensinne.
Moore viser en mørkere side til Bonden sin, og slutten er en god gevinst for en behersket, men fortsatt fantastisk utflukt.
8 Dr. No: Den første er fortsatt en av de beste
Det kan virke lavmælt sammenlignet med fremtidige bidrag, men den første Bond-filmen er fortsatt en av de beste. Connery beviste at han hadde rollen i hånden fra starten av med sin sjarm og stil. Ursula Andress ble også et ikon som den første Bond-jenta, Honey Ryder.
Plottet er helt over-the-top, men likevel nyansert med action og viser hvordan det startet den lengste franchisen i filmhistorien.
7 On Her Majesty's Secret Service er den mest rørende av filmene
George Lazenby blir utslitt for å måtte følge Connery, men hans eneste utflukt som 007 er fortsatt fantastisk å se. Telly Savalas fikk en Oscar-nominasjon som Blofeld mens Diana Rigg er oppsiktsvekkende som den spreke Tracy.
Plottet er vilt og slutten den mest tragiske i franchisen for å gjøre dette til den mest personlige av alle Bond-filmene og beviser hvordan Lazenby fortjener mer respekt.
6 Skyfall var en flott jubileumsfeiring
007 feiret sitt 50-årsjubileum med stil med de beste Craig-filmene. Ideen om en ødelagt Bond er overbevisende, og Craig takler det godt. Det hjelper at han har en flott rollebesetning med Ralph Fiennes og Ben Whishaw som den nye Q.
Javier Bardem tygger opp naturen som skurken med en morsom dynamikk med Bond. Klimakset med å være et lavmælt husangrep er interessant ettersom det avslutter ett kapittel av franchisen, men åpner opp for et annet.
