Mange skuespillere elsker å lage indiefilmer. De er kanskje ikke deres viktigste kilde til brød og smør, som Daniel Radcliffe har funnet ut. Men de har en tendens til å være langt mer følelsesmessig og kreativt givende enn actionbildene med stort budsjett. Dette er mest på grunn av mangelen på studiointerferens. Filmskapere har lov til å fortelle personlige historier (uansett sjanger) uten for mange notater fra dresskledde personer som er mer bekymret for å selge et produkt enn å skape noe som vil fange et publikum følelsesmessig. Med mindre du er en anerkjent filmskaper som Quentin Tarantino, mer og mer, vil ikke studioene like at filmskapere gjør det. Det er en av grunnene til at Martin Scorsese mener at populariteten til superheltfilmer ødelegger filmindustrien.
Men bare fordi noe har et lavbudsjett eller et lite produksjonsselskap, betyr det ikke at det automatisk er bra. Emma Roberts fant ut dette på den harde måten da hun ble involvert i et stjernespekket tenåringsdrama i 2010. Faktisk har denne filmen blitt kåret til en av de "verste" indiefilmene gjennom tidene. Om den fortjener den tittelen er opp til betrakterens øye. Men det reflekterte ikke så godt den amerikanske Horror Story-stjernen.
Emma Roberts' Twelve Was A Total Bomb At Sundance
Hvis du ikke kjenner filmen Twelve, går du ikke glipp av mye. I det minste ifølge nesten alle filmanmeldere hvordan har ansett det som "den verste" filmen å ha premiere på Sundance Film Festival. Og det betyr noe ettersom Sundance, sammen med Toronto International Film Festival og Cannes, blir sett på som hjemmet til uavhengig kvalitetskino. Men for det store flertallet av kritikerne fortjente ikke 2010's Twelve å være blant dem. Men det var ikke bare snørrete filmkritikere som ikke likte Twelve, det er publikum på Rotten Tomatoes. Den dag i dag ligger den på 3 % på tomatometeret og har %32 publikumspoeng.
Før man kan forstå hvorfor kritikere og publikum syntes denne Emma Roberts-filmen var så lav kvalitet, må du først forstå en ting eller to om selve filmen.
Først og fremst er den basert på en bok med tunge fortellinger, med flere historielinjer og et dusin karakterer. Enda viktigere, den ble regissert av avdøde Joel Schumacher, mannen bak Batman & Robin fra 1999. Ja, i 2010 laget Joel fortsatt filmer som folk avskyr absolutt. Morsomt nok anses Batman & Robin for å være en av tidenes verste storfilmer. Så det er klart at Joel også levde opp til sitt rykte i den uavhengige verden. Selv om for å være rettferdig regisserte mannen også filmer som St. Elmo's Fire og The Lost Boys, så man kan ikke kaste ham fullstendig.
Hans valg om å regissere filmen om en narkohandler med et hjerte av gull i den overdådige Upper East Side i New York City var ikke helt ute av Joels element. Historien handlet om et mordmysterium, et nytt stoff på gaten k alt "Twelve", og livsstilen til de unge og rike. Det var noe der å jobbe med. På toppen av dette tiltrakk Joel seg mange talenter for å fylle skjermen.
På den tiden var Emma Roberts en indiefilm-elsking. Hun var ferdig med Nancy Drew og Aquamarine-dagene og hadde gått videre til anerkjente prosjekter som Lymelife, The Art of Getting By, The Winning Season og It's Kind of A Funny Story. Mens rollen hennes som Molly i Twelve var liten, var hun hjertet og sjelen til filmen og hovedpersonen, White Mike, spilt av Gossip Girls Chase Crawford. Ja, Nate Archibald var sentrum for denne rotete, forhatte filmen.
Twelve spilte også Shameless' Jeremy Allen White, Rory Culkin, Keifer Sutherland, Ellen Barkin, Emily Meade, Billy Magnussen, Zoe Kravitz og 50 Cent, i en av hans første filmroller noensinne.
Det kunne vært halvanstendig, men det var det ikke.
Why People Hate Twelve
Det kommer aldri til å være én spesifikk grunn til at kritikere hater en film, men det har en tendens til å være mye overlapping. Blant de overlappende negative anmeldelsene er ideen om at filmen prøvde utrolig hardt å være edgy og meningsfull når den egentlig bare var glansfull.
Stephen Holden i The New York Times skrev, "Tidlig i tolv oppsummerer fortelleren filmens nihilistiske miljø i en verdenstrøtt observasjon lånt fra romanen: "Det handler om savn. Ingen trenger noe her." Jeg vil legge til, ingen trenger å se Twelve, som "kontroversielt" eller "sjokkerende" (for å slippe et annet adjektiv som har mistet mojoen) som det anstrenger seg for å være."
I tillegg fant kritikere at det var for mange karakterer med lite å gjøre og lite å si. Det lille vi lærer om dem ble ganske bokstavelig sagt av filmens forteller (Keifer Sutherland) og ikke opplevd dramatisk. Legg dette til det altfor blodige og unødvendige klimakset, og du har en svært pretensiøs, men likevel hul film.
Og alt dette så ut til å være konsensus blant publikum på Sundance før filmen ble utgitt på kino. I følge Gawker sa en publikummer: "Jeg skulle ønske jeg hadde den å dele slik at du også kunne oppleve lidelsen. Jeg så den på en liten visning og jeg måtte motstå å le/gå ut at det var så ille."
Det er ingen tvil om at Emma Roberts hadde en annen idé om hva denne filmen kunne ha vært da hun meldte seg på for å gjøre den. Imidlertid var hun ikke på langt nær så populær som hun er i dag, og ville kanskje bare ha ønsket å holde indiefilmrekken i live. Dessverre for henne er Twelve ikke bare blant hennes beste indiefilmer, det er sannsynligvis hennes verste.
